Vi mennesker formes bla av vårt lands kultur og religion Men vi preges også av den familie vi vokser opp i. Våre foreldre, søsken og besteforeldre, de som utgjør vår familie, påvirker oss i høy grad. Enhver familie har sine egne leveregler, normer, verdier, humor og tradisjoner -det vi kan kalle en egen familiekultur.

Når to mennesker bestemmer seg for å leve sammen og skape en felles ny familie, så innebærer det at en rekke tradisjoner, regler, væremåter og rollemodeller skal sammenkobles; ja kort sagt integreres.

For meg, som parterapeut, er dette et naturlig utgangspunkt for mitt terapiarbeid. Jeg ønsker å forstå den kulturen partene har vokst opp i for å se om der er noen av disse adferdsmønster man kan gjenfinnes i parets måte å kommunisere på. Disse mønstre vil til stor grad være styrende for hvordan man reagerer på og håndterer ulike kriser.

Møte mellom to familiekulturer:

Hvordan skal måltider foregå, hva spiser vi til jul og hvor store julepresanger gir vi, hvordan snakker vi til hverandre, hvor strenge skal vi være mot barna, hvordan krangler vi og hvordan blir vi venner?  Alt dette er tillærte mønstre som vi, til stor del, har med oss fra våre respektive familier. Det er vår innlærte familiekultur.  Lever man i et parforhold kjenner man til hvor lett og hvor ofte ens egne familiemønstre, tradisjoner og ritualer ikke harmonerer med dem din partner har med seg. Man vet også hvor lett dette kan lede til krangel og uenigheter. Ulike tradisjoner, vaner og familiekrav blir også mer synlige når det handler om merkedager og ulike feiringer som jul, fødselsdager og ferier.

Innlærte Rollemønstre:

Noe vi reflekterer mindre over er at vi også har med oss rollemønstre for hvordan det er å være ektefelle, partner, far eller mor. Etter hvert som vi blir voksne reflekterer vi kanskje over disse innlærte rollemønstre og forkaste noen og vedlikeholde andre, men helt frie fra disse mønstre blir vi vanskelig. I vertfall er der elementer av slike mønster som alltid vil finnes med og påvirke hvordan vi forholder oss til vår partner.

Som barn har vi opplevd og erfart hvordan mor og far agerte og behandlet hverandre i ulike situasjoner. Hvordan de fikk gjennom sin vilje  (eller ikke), hvordan de uttrykte at de var sinte på eller glade i hverandre, skuffet, tilfredse eller hvordan de straffet eller belønnet, viste sympati, avsluttet en krangel, tilga, bar nag eller rett og slett avviste hverandre. Alt dette har vi observert og lært oss gjennom vår barndom, ungdom og oppvekst. Mange av disse mønstrene er knyttet til kjønn hvilket vil si at vi gjennom oppveksten har tilegnet oss kjønnsmessige rollemønstre som i mere eller mindre grad påvirker hvordan vi agerer i vår egen parrelasjon.

Innlærte konfliktmønstre:

Som barn har vi observert og hørt mor og fars (eller andre voksnes) kranglemønster; skriker man til hverandre, fornedrer eller fryser man hverandre ut, bruker man taushet, avvisning eller trekker man seg unna? Hva gjør man for å løse konflikten? Sier man unnskyld og i så fall hvem gjør det og hvordan? Hvordan viser man hverandre kjærlighet og ømhet? Gjør man det i det hele tatt ? Er fysisk kontakt, som klem og kyss, noe man har observert eller selv fått del av i sin oppvekst og hvilke konsekvenser får det dersom man bryter noen av disse mønster?

Kartlegging:

Det å belyse, forstå og hjelpe partene til innsikt om hvordan møtet mellom to ulike familiekulturer kan være vanskelige og skape grobunn for en rekke misforståelser, avstand og krenkelse er en del av terapeutiske arbeide.  Det er også en del av den kartlegging og innsikt som jeg som terapeut behøver for å kunne hjelpe og forstå dynamikken i parforholdet. Med andre ord gir en slik kartlegging mulighet for meg å kunne hjelpe paret til innsikt og forståelse for hverandres behov og reaksjonsmønstre.